Verdensarv i Hammerfest

Meridianstøtten på Fuglenesodden i Hammerfest. Foto: Linn A. Christiansen

UNESCO står for fred

UNESCO ble formet som et direkte svar på andre verdenskrig. I 1945 møttes representanter fra 45 land med mål om å etablere «fred gjennom menneskets moralske og intellektuelle solidaritet». En måte å oppnå dette på var å kartlegge og beskytte steder som har stor betydning for menneskeheten. Disse stedene, som nå er en del av verdensarven, representerer kultur- og naturarv med unik verdi – enten det er for vår historie, vitenskap, kunst, eller på grunn av sin skjønnhet. Tanken er at når vi anerkjenner de verdiene vi deler, vil vi også forstå betydningen av å bevare verden vår og skape et fundament for fred.

Verdensarv i Norge

I Norge har vi i dag åtte innskrivninger på UNESCOs verdensarvliste:

• Bergkunsten i Alta

• Bryggen i Bergen

• Rjukan-Notodden industriarv

• Røros bergstad og Circumferensen

• Struves meridianbue

• Urnes stavkirke

• Vegaøyan

• Vestnorsk fjordlandskap

De første stedene innskrevet på UNESCOs verdensarvliste allerede i 1979: Da kom både Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke med. Den yngste innskrivningen er Rjukan-Notodden industriarv, som ble lagt til listen i 2015.

Struves meridianbue ble anerkjent som verdensarv i 2005. Meridianbuen ble målt gjennom en lang kjede av punkter som strekker seg gjennom ti land, og går fra Hammerfest i nord til Svartehavet i sør. Det var den tysk-russiske vitenskapsmannen Friedrich Georg Wilhelm von Struve som startet prosjektet i 1816. Målet hans var å måle jordens størrelse og form, og se om jorda er helt rund, som René Descartes trodde, eller litt flattrykt ved polene på grunn av tyngekraften fra jordas rotasjon, som Isaac Newton mente. (Kanskje ikke overraskende var det Isaac Newton som hadde rett.)

Mange var involvert i dette målearbeidet, som tok nesten 40 år. Tsar Aleksander I, keiser Frans I av Østerrike og kong Karl XIV Johan av Sverige og Norge var alle viktige aktører.

I arbeidet brukte oppmålerne en metode som kalles triangulering: ved å måle avstandene mellom to kjente punkter og vinklene til et tredje, kunne man beregne posisjonen til det nye punktet. Dette dannet grunnlaget for en sammenhengende kjede av triangler som strakte seg fra Norge til Ukraina.

I dag er Struves meridianbue anerkjent som en verdensarv fordi oppmålingsarbeidet var et av de første store internasjonale forskningsprosjektene, og på grunn av nøyaktigheten til disse målingene. Arbeidet som ble gjort har senere lagt til rette for mer nøyaktige kart, samt en forståelse av hvordan jordkloden ser ut.

I Norge består Verdensarven Struves meridianbue av fire punkter fordelt på tre kommuner: Muvravárri og Luvddiidčohkka/Lodiken i Kautokeino, Lille Raipas i Alta, og selve Fuglenes her i Hammerfest.

Meridianstøtten i Hammerfest

16. august 1854 ble Meridianstøtten på Fuglenes avduket som en feiring av at målearbeidet i Norge var fullført. Støtten, som markerer det nordligste punktet i Struves meridianbue, ble designet av Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno, en tyskfødt arkitekt og kunstner. Fuglenes hadde blitt valgt som endepunkt etter nøye vurderinger, da landskapet her var mer egnet for presise målinger enn de opprinnelig foreslåtte stedene.

Som Hans Edv. Bentsen skriver i Øyfolk fra 1996, var Meridianstøtten i mange år et symbol på Hammerfest som verdens nordligste by. I tillegg til å være et landemerke, spilte støtten en avgjørende rolle som utgangspunkt for detaljert kartlegging og oppmåling av Troms og Finnmark. Dette arbeidet var essensielt for å lage presise kart over både landskapet og kystområdene, og ga Hammerfest en betydning som rakte langt utover byens grenser.

Støtten har fire hoder som representerer de fire himmelretningene, hvert med et ansikt som blåser ut i sin retning. Hodene er plassert på et kvadratisk kapitél av messing. Globusen på toppen er laget av kobberplater og viser verdensdelene i relieff, der nordpunktet er markert med en spiss. Selve søylen er av polert granitt, mens sokkelen består av upolert granitt.

Hvilken betydning har Meridianstøtten for folk?

Mange videregående elever har spist lunsjen sin ved Meridianstøtten, eller hatt støtten som møtepunkt ved brannøvelser. Andre forteller at de klatret på sokkelen som barn, eller pleide å sykle rundt den med trehjulsykkelen sin. I dag er det mange som har støtten som et punkt når de går tur i byen.

Flere turister som kommer med Hurtigruta, går til Meridianstøtten nettopp fordi den står på UNESCOs verdensarvliste. Ikke alle kjenner til historien bak dette verdensarvstedet før de kommer til Hammerfest. Men når de står foran støtten og ser mot målepunktene på Håja og Tyven, og forstår at de står ved enden av den siste triangelen i rekken, er det mange som uttrykker fascinasjon over den vitenskapelige prestasjonen og det internasjonale samarbeidet som ligger bak.

Både Ulf-Terje Nyheim Eliassen og Hans Edv. Bentsen har skrevet om Struves meridian bue og Meridianstøtten i Øyfolk tidligere, i henholdsvis 2022 og 1996. En viktig del av historien til støtten som de begge nevner, er før nedbrenningen av Hammerfest i 1944, da Meridianstøtten ble reddet til Trondheim og satt på Det Vitenskapelige Selskap. Den ble først returnert til Fuglenes sommeren 1947.

Verdensarv betyr turmuligheter

I tillegg til Fuglenes er det tre andre punkter i Hammerfest som er en del av Struves meridianbue. Selv om disse ikke er offisielt anerkjent som verdensarvsteder, kan de være interessante mål for toppturer. Dette inkluderer fjellene Tyven i Hammerfest og Gosviktind i Saraby, samt Håja, hvis man har mulighet til å komme seg dit. Målepunktet på Seilandstuva ligger også i nærheten. Ifølge Tor-Verner Guttormsen i Digitur Media, som dokumenterte de norske målepunktene i en digitalt prosjekt, er likevel ikke Seilandstuva lett tilgjengelig.

Hammerfest har nylig fått autorisasjon til et verdensarvsenter for Struves meridianbue. Målet med senteret er å skape økt bevissthet rundt denne unike verdensarven og bidra til å styrke Hammerfests posisjon som en viktig destinasjon for kultur- og naturarv.

Hammerfestinger om verdensarv i Hammerfest

Ulf-Terje Nyheim Eliassen:

«At vi har en verdensarv i Hammerfest er ganske unikt. Særlig med tanke på at vi har den eneste teknisk-vitenskapelige verdensarv på UNESCOs verdensarvliste!

At dette i tillegg er en verdensarv som deles mellom ti land gir også en enorm verdi, med tanke på at fundamentet for FN og UNESCO er relasjonsbygging mellom landegrensene for å skape fred og hindre konflikter.

Verdensarven er altså en del av den internasjonale gjenreisningen etter andre verdenskrig. At Hammerfest da har et verdensarvsenter som skal formidle dette, samtidig som vi har Gjenreisningsmuseet som formidler den lokale gjenreisningen, gir dette store muligheter for å bygge en profil som gir internasjonal oppmerksomhet.

Verdensarv som er teknisk-vitenskapelig, gir oss mulighet å bygge et formidlings- og kompetansesenter innenfor teknikk og vitenskap som relateres til Struves meridianbue. Her er både landmåling, matematikk og astronomi tematikk vi kan være et kunnskaps- og inspirasjonssenter for.

Derfor tror jeg at verdensarven og formidlingen av den vil ha stor betydning for kunnskap og kompetanse. Ikke bare i Hammerfest, men også nasjonalt og internasjonalt.»

Britt-Unni Pedersen:

«Å være på UNESCOs verdensarvliste med Struves meridianbue vil være med på å skape kunnskap blant folket i byen.  Verdensarvsentret og Meridianstøtta vil trekke til seg turister til byen som kan gi økonomisk vekst for turistnæringa.»

Ingunn Brox:

«Hva jeg tenker? Hm. Tenker jeg på det? Det har jo bestandig vært der. Da jeg var liten, sto jeg og venninna mi ofte ved Middagsstanga (ikke del av verdensarven, men likevel knytta til Meridianstøtta) og snakka om at herifra går det rett nordover til støtta, og videre i rett linje til Nordpolen. Gjester tok man med til støtta, der ble man fotografert. Siden vi bodde i sentrum, var det Middagsstanga vi gikk til for f.eks. å se midnattssola straks den var kommet – rett mot nord, forbi støtta. Støtta ga oss himmelretningene, men vi visste også som barn at den var viktig for oppmålinga av jorda.»

Ellen Johansen:

«Huske når æ va liten og vi brukte å besøke han Bestefar på Fuglenes, da brukte vi bestandig å gå søndagstur til Støttabakken. Æ trur eldre folk fortsatt gjør det. Da va det prat om gamle daga, om meridianstøtta, og om ishavsskipperan og eventyreran i familien våres. Det heng bilde av dem på isbjørnklubben. Vi e veldig stolt av dem.

Tanta mi som fortsatt bor i Bestefar sitt gamle hus på Fuglenesveien går fortsatt tur til meridianstøtta, flere gang i uka. Ho tar ofte bilde av den og legg ut på Facebook.

Alle gamle Hammerfestinga e veldig glad i støtta.

Æ trur det minne dem om den gamle tida. Den e jo nesten det eneste som e igjen av den gamle byen.»

Kilder:

Hans Edv. Bentsen, «Meridianstøtta – byens identitetsmerke siden 1854, Øyfolk: årbok for lokalhistorie og kultur i Hammerfest, 1996

Ulf-Terje Nyheim Eliassen, «Hammerfest som endepunkt for oppmåling av jorda», Øyfolk: årbok for lokalhistorie og kultur i Hammerfest, 2022

UNESCO, www.unesco.no, besøkt september 2024

«Arbeidsområder: verdensarv», Riksantikvaren: Direktoratet for kulturmiljøforvaltning, https://riksantikvaren.no/arbeidsomrader/verdensarv/, besøkt september 2024

Linn A. Christiansen, En uformell spørreundersøkelse med turister og hammerfestinger på Fuglenes, 16 august 2024.

Ulf-Terje Nyheim Eliassen, Struves meridianbue, Hammerfest kommune, https://hammerfest.kommune.no/struve/ , besøkt september 2024